Fuck dette...

(Chris Rea - Driving Home for Christmas

Jeg er så trøtt, men jeg får ikke sove. Jeg er så sulten, men vil ikke spise. Jeg er så lei, men jeg vil se hva mer denne turen bringer. Denne dagen har vært helt syk! Jeg har opplevd alt fra biler som har kjørt ut av veien til hylgrining midt på flyplassen. That's right. Jeg er fortsatt på Gatwick, og her har jeg vært i 13 timer!

Nå skal jeg fortelle en historie. Denne historien kan minne om en cheap B-film fra Hollywood. Litt blanding av "Alene Hjemme" og en eller annen film hvor alt går som rumpe.

Klokken 09.30 satte jeg meg på bussen i dagtidlig. Det var fullstending snøkaos på veiene, og bussturen som vanligvis tar to timer, tok tre timer. Jeg så biler som hadde kjørt ut. Jeg så bilister som måtte dytte bilene sine på motorveien. Jeg så Englands svar på Falken overalt.

Eli fortalte meg i går (forrigårs? Tidsforvirra) at de hadde meldt snøstorm og kaos. Pffft tenkte jeg. Allikevel sjekket jeg hjemmesider og flysider hyppig for å sjekke at flyet mitt var i rute. Det sto ikke noe annet enn at ja, den var i rute. Feil! Da jeg kom til flyplassen var det milelang kø til Ryanair-skranken. Alle var spanjoler. Det var èn mann som ekspederte alle de seks flyene som hadde blitt kansellert. Denne køen sto jeg i omtrent tre timer. Flyet mitt var ikke kansellert, bare utsatt til etter fem. Da det var to mennesker, to mennesker, igjen foran meg i køen, forteller de at alle Ryanairflyene er kansellert resten av dagen. Spanjolene gråt. Den ekle damen med den ekle ånden bak meg som ikke hadde intimgrenser skrek høyt. Jeg ble så revet med av alt det emosjonelle at jeg begynte å gråte. Skikkelig strigråte faktisk.


















Alle fikk beskjed om å booke om billettene sine. Greit nok det, men Ryanair har en policy at man bare kan booke om online. Hva er det for noe crap?! 10 pc'er på seks kansellerte fly (og det var bare Ryanair) og alle skal booke om samtidig. Etter minst 10 samtaler med Fazha og klagemeldinger til Christine fant jeg ut at alle billettene til Rygge med Ryanair var utsolgt helt til og med Onsdag. Fazha måtte kjøpe ny billett til meg med Norwegian, som altså går i morgen klokka 16.50. Og vet du hva det beste er? At jeg må mellomlande i Bergen. Halleluja.


















Hotell hadde de heller ikke til meg, og jeg måtte pent nøye meg med en tørr brødblings og litt sushi til froksot, middag og lunch. Heldigvis traff jeg en fortreffelig dame som delte en flaske vin med meg. Hun var minst 60 år og fra Manchester. Hun ville at vi skulle trashe hele flyplassen sammen. Etter en halv flaske vin syns jeg den idéen var riktig så god. Desverre ble våre veien fraskilt, og jeg la meg for å sove litt. Klokka var bare syv, og jeg sov bare en time, men gurimalla, så mye det er å se på når halve landet camper på en flyplass, så mer søvn trengte jeg ikke! Jeg ville ha strøm til pc og slappe av med film og kaffe. Heldige meg traff to fantastiske canadere. Begge var drita og minst 35 år. Han var ekkel. Hun luktet vondt. På en eller annen creepy måte mens jeg var på do og de skulle "passe på tingene mine" hadde hun lagt meg til på Facebook. Med min pc. Jeg fikk en del filmer av han, så da endte det med (etter en lang forelesning om et bilde av historiens største folk) at jeg så på "The Lovely Bones". Jeg strigråt atter en gang.

Nå er klokka halv fire, og det er 12 timer til flyet mitt går omtrent. Altså, like lenge som jeg har vært her. Ikke får jeg sove på offentlige steder og nå som jeg har løpt avgårde fra canaderne er det ikke annet å gjøre enn å fortsette med people watchingen min. Har forresten dratt en Sheldon i dag og prøveliggi forskjellige steder på Gatwick. Til dere som eventuelt skulle sitte fast her en gang og måtte overnatte: Andre etasje ved inngang sør er best. Så da vet dere det.

Nå skal jeg gå tilbake til å høre på den sovende sidemannen med dårlig mage som hjelper til med å ødelegger ozonlaget. Hva har jeg lært av denne turen? At Ryanair-ansatte ikke har sjel, at gulvet på Gatwick er hardt å ligge på, at man ikke skal si jajajaja med overentusiasme når en canader med suspekte brune flekker på buksa spør om han kan slå seg ned og faktisk ha penger så man har råd til hotell hvis noe slikt skulle skje igjen.

Heidå for i år Oxford

(Frank Sinatra - The Christmas Song)

Jeg har den siste uka bedrevet dette:


















Og senere gått over til dette:



















Eksamen er nå offisielt ferdig, og uendelige timer med pugging hos Christine, en del Backgammon (skjerpe sansene vet du. I tillegg måtte vi spille om hvem som skulle ta oppvasken) og alle fire sesongene av The Big Bang Theory har hjulpet meg gjennom prosessen. Hører jeg et halleluja for ferdig eksamen?

Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det gikk i det hele tatt. For alt jeg vet kan jeg stryke. Skal ærlig innrømme at jeg ble lett distrahert av a) sensorene som øyet meg med haukeblikk der jeg satt på første rad og b) at vinflaska ikke var langt unna. Pia, Christine og jeg stakk på stammersen, All Bar One, og hadde en fin kveld. Klokka ni hadde Coolidge tatt over igjen, og det var så langt ifra at hun ikke skrev enda et fylleblogginnlegg. Tonks vil gjerne si unnskyld på Coolidge sine vegne forresten. Hun har ikke respekt for skrivefeil desverre...

Med det vil jeg si takk for i år Oxford. Måtte byen bringe meg null snø og varme når jeg kommer tilbake i slutten av Januar. I morgen er det nemlig duket for å dra heimatt. Cella er vasket (ikke bare vasket, men faktisk skrubbet!), billetten er etter mye om og men printet ut og maten og pengene er borte. Uheldigvis har de meldt to cm. snø i morgen, og Gatwick skal få høre min vrede hvis jeg ikke sitter på flyet på vei hjem til Norge i morgen!

Det er kanskje på tide at noen kommer seg hjem snart? Christine har spist for mye english breakfast'er og blir nå ansett som lettere overvektig. Slappav'a. "Det er bare vann i kroppen."

Edit // Klokka er nå 11.01 den 18/12 og jeg sitter på bussen på vei til flyplassen. Til min store forskrekkelse har alle flyplassene i London stengt! Hvordan skal jeg komme meg hjem nå? Jeg vil gråte...

Coolidge in the house y'all!

(Mariah Carey - All I Want for Christmas is You) 

Jeebus. Nå har Tonks (og senere Coolidge) vært på julebord og bursdgafsfest med Oxfordnordmenn. Bildre skal du f¨å mens Cooliodge koser seg med eksamensstres (neida. Coolidge koser seg ikke med eksamensstress men me bildene fra kvloeden). Desverre fikk Coolige vondt i bena etter å ha gått hele Oxford rundt med høye sko for å komme seg hjem med Eli, sp fættene hennes ble svarte av å gå barbent på asflaten. I Desmber. Derrfor bestmte Coolidge sefg for å vaske føtter, og jaghgumeg falt hele kvinnfolket om i dusjen og vasket håret i samme slengem. Godt gjort! Bilder skal dere få fra Oxfordnordmennjulebord. Vætrsågod aqlle sammen og gledelig juk.

Woops, og kamera hadde ikk mer batteri. Nå skal jeg rikke van og sve.

Partudask fra Ciilidge.

O lykke!

(Bon Jovi - Please Come Home For Christmas) 

Siste innspurt her i Oxford nå før jeg skal ha over en måned med juleferie! Goshameh, gleder meg som ei litta hore på sin første dag. Kalkunene vandrer utenfor vinduet mitt og venter på å bli spist (egentlig var den en fasan som møtte mitt åssyn i går, men jeg trodde det var en kalkun. Folka i flaten min så rart på meg når de fortalte at fasaner ikke kan fly og jeg lo godt fordi jeg så for meg en fugl vandre gatelangs med oss folk), julepynten er oppe, billetten hjem er bestilt for lengst, snø har endelig kommet til Oxford, siste ordentlige fag i går og eksamen er i anmarsj. 18 Desember skal jeg heimatt te mor!

Når jeg egentlig burde øve til eksamen og skrive min siste oppgave i 2010, syns jeg det er koseligere å dra på pub med Christine og spille spill ved peisen og julegrana. Christine har lært meg Backgammon, og jeg er hekta! Scrabble er også en fin eksamensaktivitet her. Ey, vi lærer oss ord, noe vi faktisk skal bruke på eksamen. Jeg ser på det som eksamensøving. På denne fine puben mista jeg iPhonen min her om dagen, og panikken spredde seg. I tillegg mistet jeg bussen hjem den dagen, så da måtte jeg gå Oxford rundt for å komme meg hjem. Jeg snubla også midt i gata. Og falt opp trappa på dobbeldeckerbussen når jeg skulle til byen. Var rimelig lei hele Oxford da. iPhonen fant jeg igjen på puben og alt jeg har fra fallene mine er latterlige minner og et par skrubbsår. Jeg ler av meg selv. Velkommen selvironi.



Litt fordi jeg egentlig ikke vil starte med oppgaven og litt fordi jeg er emokid i dag, legger jeg ut noen klipp som alltid får meg i godt humør. Coolidge har så lyst til å slenge seg rundt valsen snart, men med mitt budsjett og alt jeg har å gjøre får hun være sperret inne til helga. Minst.

Fine adventstid

(Brenda Lee - Rockin' Around the Christmas Tree) 

God adventstid godtfolk! Jeg fortalte jo at etter at jeg kom tilbake fra Norge for ca. to uker siden, var det som om jeg dro fra jula før den var over. Nå begynner julestemningen å snike seg innpå her i Oxford også. Skuff over julepynten i hovedgata her da, men så lenge jeg har gode Christine som drar meg med på julegaveshopping og sushi (og tvinger meg til å bruke opp mine siste kroner) klarer jeg meg. Vi prøvde hatter på Debenhams og lo av oss selv. Butikkdamen rynket på nesa. Vi lo enda mer. Aldri mer tilbake igjen dit...

Forrige uke var et mareritt. Ikke lurt av meg å ta en svipptur til Norge når jeg har tre rapporter på en uke. Ikke lurt i det hele tatt... Men rapportene ble skrevet, og nå er det bare én fremføring igjen, én rapport til og så eksamen og så er det hjem! Om akkurat to uker i dag har ferien min offisielt startet. Året har gått fort, men lurer på om det er fordi vi starta så sent her borte.

Anyways, kulden var virkelig sneket seg innpå her i landet også. Stakkars U-Land, de skjønner ikke helt dette med snø, så flyplasser stenges og kaos skriker i gatene. Barna her tar heller ikke på seg så veldig mye mer med klær enn en gjennomsiktig strømpebukse, miniskjørt og tee (ja, faktisk! -5 grader ute og vi så en jente med t-skjorte for noen dager siden! Psychobitch). Ellers prøver rommet mitt å drepe meg. Radiatoren går på timer, og skrur seg plutselig av. Vet du hva det resulterer i? At jeg atter en gang er syk. Tredje gang. Glem all skryting jeg noengang har belastet dere med om at jeg aldri blir syk. Det er en løgn. Halsen gjør vondt, og i dagtidlig våknet jeg med hodepine og frøs. Møkkacelle...

Nå skal jeg tilbake til å pynte rommet mitt med de fine tingene søster Linda har sendt meg (og litt Pernille). Takk, dere er fine! Cella mi skal gå fra å være bare en celle til jallacelle med julelys fra Nille og elektriske telys. Så skal jeg åpne sjokoladekalenderen min og skrape Flax-loddet mitt. Da tenker jeg det blir jul i cella i år også!

Yer ol' Norway

(The Pogues - Fairytale of New York) 

Da var jeg atter tilbake igjen i Oxford. Turen min til Norge var fab! Hvor fab lurer du? Helt ærlig? Ikke så fab som du tror. Må si at det å møte familien og venner, spise god norsk mat (god morgen leverpostei, grovbrød, melk og kokt egg), Harry Potter førpremie med Sophia, Anniken og Pernille, stripperbursdag på Lørdag, snø, pepperkaker og gløgg ikke gjorde helt susen for meg. Pranked! Det var fantastisk å være hjemme! Nesten litt kjipt å dra tilbake, selvom jeg merker at Oxford og jeg er blitt gode venner. Bestevenner faktisk. Ikke er det spesielt kaldt her. Det er aldri stille et sekund her. Alkoholen er billig. What's not to like? Det skal jeg fortelle deg. Skolearbeid! To rapporter, én fremføring og én eksamen på tre uker, så er det back to basics igjen. O, lykke!

Ferdes sa dom!

(Silje Kåfjord - Like in a Dream) 

Flyplassupdate! Jeg tok meg vann over hodet og brukte ikke så lang tid på å komme meg til flyplassen som jeg trodde. Derfor ble det bloggings på G. Opp tidlig også. Yuck! Blakk var jeg også.

11.17
Iambored.com. Nå sitter jeg på Costa Café på Gatwick airport in tha UK. Brukte nettopp mine siste £4 på en megakaffe som het Creme Bruleé Caffe Latte. Det er caffe latte med brunt sukker på toppen. Megatabbe spør du meg (høhø)!

11.29
Jeg kjeder meg! Underhold meg!

11.32
Kjeder meg fortsatt. Folk ser rart på meg fordi jeg tok bilder av Londons minste flyplass. Minste flyplass ja. Kødder du med meg?! Flyplassen er jo større enn Gardermoen jo! Jeg gikk meg vill i stad. Når jeg skulle finne doen. Imponert sier du? Takk sier jeg.





































12.02
Livet mitt fikk plutselig mening! Jeg har møtt drømmemannen. Han er høy, mørk og kjekk. Han har fin aksent, blanding av skotsk og britisk. Jeg sikler her jeg sitter og glaner på han. Fikk øyekontakt i stad, og jeg ble så forlegen at jeg rødma. Rødma! Jeg! Fuck the what? Long time no see blod i ansiktet mitt!

12.37
Oooog der! Der ble plutselig turen slik jeg forventa det. Stress! Jeg må løpe til flyet. Neste gang jeg skriver er jeg i Norge. Oooo, lykke! Snakes on a plane (nei, det gjør vi ikke, vi snakes etter. Haha, morsomme meg).

Nåtid
Herlige Norge med herlige mamma som lager herlig mat. Jeg liker'e. Kom hjem til nyoppusset fint rom og skikkelig vinterkos. Ja, det er snø her. I kid you not, det er bikkjekaldt her! Gradestokken har sunket til -5 grader. Nå venter jeg på to herlige jenter som bringer gløgg med alkohol og pepperkaker. Jeg tenker på drømmemannen min som jeg sikla etter i stad. James vil jeg kalle han. James er et bra britisk navn. Nå skal jeg spise sjokolade foran peisen. Fine huset sitt det.












PS. Hvis det er noen Oxfordinger som skal ha noe fra fine Norge, let me know!

Crazies

(Bon Jovi - Livin' on a Prayer) 

Jada, jeg er i live. Mye som skjer for tiden bare. Mest skole og denslags. Har mye å gjøre før jeg kommer hjem neste uke vet dere. Ja, det er faktisk bare en uke til jeg kommer hjem! Da blir det drikkings, Harry Potter, pannekaker og snø (har jeg hørt rykter om).

Dette er forresten det jeg finner liggende på kjøkkengulvet vårt en helt vanlig onsdag når jeg skal lage meg middag. Britisk søppel! Neida. Joda. Neida...

Har forresten fått meg snus av Petter! Har forøvrig bare tre igjen... Hvis den/de som skal hente meg på flyplassen neste uke kunne stått klar med noen bokser snus til meg hadde jeg vært evig takknemlig. Så da vet dere det.

Dette innlegget var så sykt meningsløst. Derfor skal dere få et fint bilde som jeg tok på en fin café for noen uker siden. Et ganske meningsløst bilde egentlig. Dette er meningsløsinnlegget. Peace out homies!

PS. Både Pernille og Julie skal få lov til å henge mest med meg når jeg kommer hjem. Trondheim var riktig svar. Christine er fra Trondheim.

PPS. Har farget håret lysere. Dere får ikke bilder fordi det ser ikke veldig bra ut. Frisøren som jeg skrøt så uutholdelig mye av på starten av skoleåret mistolket min forespørsel om "hele håret lysere" til "hvite sebrastriper i hist og pist". Så nå vet dere det.

Kjære Christine!

(Tenacious D - Friendship) 

Da du oppdaget bloggen min, sa du at du ville ha et bilde av deg selv lagt inn her. Vet ikke om motivasjonen din var å bli kjendishore gjennom bloggen min (fem lesere om dagen i gjennomsnitt. Takk meg om fem år) eller om du bare ville være snill med meg og la meg poste et bilde av en venn fra Oxford, så de der hjemme ikke tror jeg er emokid. Uansett motivasjon, du skal ikke bare få et bilde, men et helt innlegg dedikert til deg! Congrats.

Christine er en fin jente. Hun kjøpte Åge (Åge: fordi den glitrer og glammer. Glam-Åge fra Wig Wam vet du) til meg her om dagen. Cella mi har blitt helt nydelig nå! Vet ikke om Åge er julepynt, dagligdagspynt eller bare pynt. Jeg skal iallefall ha Åge stående på hylla mi for alltid. Endelig klarer jeg å blende inn med brits-kidsa. En rosa, en lilla og en hvit potteplante og en glitrende, rosa flamingo, dette syns barna her er stas, og har komplimentert meg for mitt dristige valg av pynt. "That looks really lovely with your flat color!", "I love the flamingo!!" "OMGROFLOLWOWLIKEAWESOMETOTALLY". Slike kommentarer da.



















Tilbake til Christine. Hun er en morsom jente. Hun er veldig sarkastisk og liker å snakke om alle barna her, og hvor tacky de er. Slik ble jeg og Christine venner. Til helgen skal Christine og jeg ut og drikke, og da skal hun få hilse litt på Coolidge tenker jeg. Heldiggrisen!



















Christine liker barter. Kanskje ikke seg selv med bart, men menn med bart. Siden denne bloggen er til dere hjemme i Norge, skal dere få en liten quiz av meg angående Christine. Som altså liker bart. Hvor tror du Christine kommer fra? Husk at hun liker bart. Kanskje skinnvest også. Mulig hun liker karsk i tillegg.

Happy Halloween!

(Halloween - Halloween Theme Song)

Alle de koselige britene roper "Happy Halloween" etter meg. Fuck the what? Slik kultur har da ikke vi i Norge. Her i Oxford feirer man Halloween, ikke bare på selve dagen, men hele uka. Det er viktig å kle seg ut. Gjerne med rumpekorte skjørt, ekstra utringede topper som også viser magen, nettingstrømper og litt falskt blod i munnviken så det er litt skummelt det du har på deg. Så skal man drikke seg kjempefull og kaste opp litt i gata. Sykt skummelt.

I dag er det altså Halloween, og siden jeg anser meg selv som relativt britisk (har faktisk begynt å kalle cella mi hjemme nå. Det var dagens skumle Halloween-fakta) vil jeg si til alle dere herlige mennesker: Happy Halloween! Jeg tenkte jeg skulle kle meg ut i dag og gå trick or treat. Dette skal jeg ha på meg:

Audrey Hepburn, det er kostymet mitt. Og noen har kledd seg ut som meg! KjendisTonks.no. Desverre skal ikke Coolidge få slippe til i kveld. Vet hun vil, men får ikke lov. Skole blir prioritert.

Jeg kan ellers informere om at selvom det er November i morgen, trenger jeg enda ikke gå med jakke ute (beat that bitches in Norway!). Jeg har enda ikke blitt frisk heller da, så en liten stemme forteller meg at jakke, det er greit å bruke i slutten av Oktober. Neiiiida. Streptokokker er kulere å få enn å gå med jakke.

Dagens dedication (som jeg nettopp begynte med på bloggen) går til Sophia. Hun trosset kulda i Norge og sto i kø for å få tak i Harry Potter-premierebilletter til meg. Det funka ikke da, for disse crazy ass motherfuckings Harry Potter fansa klora til seg både billetter og bra plasser. Sophia, Anniken, Pernille og jeg må nøye oss med midnattspremiere på sal 2 på Colosseum. Sal 2 ja. Ikke sal 1. Og Colosseum lurer du på? Ja! Jeg kommer nemlig hjem i midten av November. Hører jeg et huzza?

I want it all!

(Queen - I Want it All)

Eagle er navnet på gruppa. Tre nordmenn og to briter. Vi får en konvolutt med tre blanke ark, to blyanter og £200. Foran oss ligger det et A3-ark med bilder av enkle former som sirkler, trekanter og firkanter. På disse formene står det hva prisen på hver enkelte form er verdt og hva målene er. Målene?! Fuck! Vi har ikke linjal, og heller ikke saks til å klippe til formene. Vi må deale med The Bears. De vil ha £100 for at vi får den ene linjalen og låner saksen dems i 5 minutter. Stressnivået er høyt, og gruppa klipper, former og selger former så det fyker etter. Plutselig blir det tomt for ark! Neil, auksjonisten, skal auskjonere bort 10 ark. Vi klarer å klamre oss til to stykk hvite ark. Allikevel ligger vi langt bak de andre fem gruppene som har mer penger, mer ressurser og er sleipere enn oss. Ingen vil låne oss hverken saks, linjal eller passer, og på nå begynner tålmodigheten til oss i Eagle og bli ganske laber. Plutselig kommer auksjonisten Neil bort til oss med seks klistremerker. Lindsay, kjøperen av formene, forteller at disse klistremerkene gjør at hver enkelte form er verdt tre ganger så mye som den egentlige prisen. Alle de andre gruppene vil være vennene våres nå. Vi viker ikke unna for noen, og igjen auksjoneres det bort ark. Prisen på de små trekantene har sunket i pris, og stiger heller ikke igjen. Tiden begynner å gå ut. Nesten to timer har passert allerede. Vi leverer inn de siste formene, med klistremerker. Plutselig er vi £6000 rikere! Vant gjorde vi ikke, men kan ikke si at vi tapte heller. Hadde ikke to av lagene slått seg sammen og fått over £21 000 hadde vi vært pretty damn close til å vinne.

Dette er det vi gjør i timene våres for tiden. Lager, dealer, kjøper og selger, akkurat som businessfolk gjør. Jeg liker'e!

Ellers har jeg vært i London i helgen med mamma og fazha. Det var utrolig deilig å komme seg litt bort fra cella mi, bo på et ordentlig fint hotell, oppleve litt, spise god mat ute på italienske og kinesiske restauranter og se atter en musikal. Husker dere jeg fortalte at jeg elsket Lion King? We Will Rock You er (om det går an) en million ganger bedre! Jeg er igjen så forelsket som du kan få meg, og mer enn det! Jeg har også fått meg en type på si, nemlig London by. Dette er byen jeg skal bo i når jeg er ferdig med mine tre år her i Oxford!

Har forresten blitt syk igjen. Forkjøla da vettu. Er det noen som skal sympatibesøke meg snart så jeg har unnskyldning for å dra til London igjen?

The other me

(Alphabeat - Fascination)

Etter at jeg flyttet til England har jeg merket en forandring på meg selv. Forandringer har ligget på lur hele tiden, men nå har jeg bestemt meg for å komme ut med det. Jeg har anskaffet meg en ny personlighet! Coolidge kaller jeg henne (etter fantastiske Jennifer Coolidge. You know, Stifler's Mom). Hun er alt det Tonks aldri er. Coolidge er den onde, slutty (sorry mamma), alkoholiserte, unnasluntrende, baksnakkende, bitchy personligheten min. Og i går lot jeg Coolidge få slippe til for fullt! Vors halv elleve på kvelden med Camilla, hundretusen drinker og rett på byen. Da liker Coolidge seg. Stakkars Tonks. Har ikke kontroll over henne engang. Sånn går det når man flytter til England...

Som du ser ligger allerede Coolidge-gliset på lur i Portugal med jentene. Min andre personlighet begynte å trå frem i lyset allerede da. Å, Stifler's Mom...

O, jeg vil vise dere det som gjorde helgen min den beste her nede hittil. En postmann kom på døra mi på fredag med brev, bursdagskort og tegning. Takk Julie!



Husk! Tonks og Coolidge liker brev. Send meg meeeer!

Fly tid, flyyyy!

(Chemical Brothers - Galaxy Bounce)

Livet mitt den siste uke har bestått av: Bursdag, studere, drikke meg sanseløs. Doing it Oxford Style!

Jeg har ikke tid til å sitte her å fortelle dere hva jeg har gjort i detaljer fordi jeg må gjøre mer av dette:



















Takk for meg!

London calling

(The Lion King Musical - Circle of Life)

I går dro jeg med opp av senga så tidlig som man kan klare å få meg opp av en seng. Halv seks. Etter en lang busstur i rushtrafikken og en forvirret Tonks endte jeg endelig opp i London. Møtte tilfeldigvis på min søster Linda og mitt tantebarn Pernille på veien. Hva er oddsen? Ganske stor. Det var nemlig planlagt. Vi skulle spise frokost, men vi endte istedenfor opp på Madam Tussaud's. Tre timer med trasking blandt kjendiser var gøy.

Så bar det videre til en koselig italiensk restaurant hvor vi spiste frokost og drakk vin. Vi hadde store planer for denne dagen da. Harrods, London Eye, Big Ben, Buckingham Palace, spise fish&chips og være relativt britiske. Vi rakk ingenting. Hvorfor? Fordi vi fant Hamley's. Hamley's er en 7-etasjers leketøysbutikk som selger alt av leker. Absolutt alt! Jeg ville ha alt fra Harry Potter- og Barbie-avdelingen, men det fikk jeg ikke. Pernille gråt seg til å kjøpe et tryllesett. Vi var så fascinert av magikeren som kunne gjøre pund om til norske kroner, at vi bestemte oss for å slå til og bli rike vi også. Hamley's er den beste butikken jeg noengang har vært i. Ja, den slår Monki og Ikea, til og med tilsammen!

Etter dette ble alt bare stress. Fort til hotellet og fort ut. Vi skulle nemlig rekke Lion King musikalen på West End! Makan til fantastisk musikal skal man lete lenge etter. Fantastiske sangere. Fantastisk musikk. Fantastiske kostymer. Fantastisk scene. Jeg er så forelsket som du kan få meg!

I dag kom Linda og Pernille på besøk til Oxford. Vi spiste god mat på Jamie Oliver sin restaurant og snakket om alt og alle i flere timer over vin og latter. Nå har de dratt igjen, og jeg savner mine kjære allerede, og alle hjemme i Norge. Jeg har offisielt bestemt meg for en tur hjem i slutten av Oktober da, hvis jeg er flink med leksene. Hjemtur skal bli min belønning. Hva tycks ni om det?



















Jeg vil at vaska mi skal bli ferdig! Jeg er trøtt og har ikke sengetøy. Men brunost har jeg fått. Hurra!